Vårtegn

Hestehoven(tussilago farfara) er vakker.

Siste dagen i april. På Skogly gleder vi oss over lyse dager, sol, vedhugging, planting i hage og krukker, turer og det å være til. Det er ikke natt lenger i Nord, i dag 30. april, er det dagslys fra 3.34 – til 21.54, resten av døgnet er det tussmørke.

Påsken har vært fantastisk. Nydelig vær, flotte ungdommer på besøk, aktive dager med skiturer, båtliv, bål i fjæra. Palmesøndag gikk jeg “Aursfjordhalvøya tvers over”, et turrenn fra Hamvåg til Aursfjord. Vafler og kaffe underveis, kafe med middag og kaker ved mål. Kan anbefales, kjempegøy! Skjærtorsdag var det Mårfjelldilten, et turrenn som “alle” er med på. Simen, Ingrid, Marit, Tom, Kjetil og jeg representerte familien. Herlig tur med fall, fart og moro. Det ble også en skitur til Høgpynten, hvor vi slet oss fram på langrennski i våt snø. Turen ned ble uforglemmelig, jeg først og ungdommene etter. Vi datt, gikk gjennom snøen og hadde det rått. Folk i området hadde hørt latteren og skrikene våre.                        

Simen imponerer.
Simen; Ingrid og bestemor.

Simen måkte fram robåten, fikk på motoren, og dermed ble det båtliv resten av påsken. Lykken var en stor torsk og en sei. 

Båt for alle penga!

Langfredag var det påskequiz i ungdomshuset “Ringheimen”. Jeg var hjelper på kjøkkenet og JT var quizmaster. Gøy!                          

Søndag gikk søster Marit, Indi og jeg tur til Perhansanes, langs Sørfjorden(Aursfjorden) på jakt etter vårtegn. Vi fant hestehov, skjell etter fuglene, savnet isen som er dratt for i år. Plast i veikanten, som Marit plukker opp. Målet hennes er minst 10 enheter pr dag. Det blir 3650 i året. Ho inspirerer meg, så jeg plukker plast jeg også.                               Fra Perhansanes ser vi til Navaren og videre ut mot Malangen med barske fjell i bakgrunnen. 

Marit og Indi med Malangen i bakgrunnen.

Jan Terje er begynt med ved, det elsker han, jeg planter litt i hagen og krukker (ikke så dyktig), raker og venter på at snøen skal forsvinne. Jeg er forresten god på ljå, men det må vente.

Jt og vedhogging

 

 

 

Vårfornemmelser

Nå er Nord Norge på sitt beste, for meg. Det er lyst 17 timer i døgnet, dagene blir lengre og lengre, de øker med flere minutter i begge ender. Natta er blitt så kort. Soveromsvinduet mitt vender mot fjell og fjord, det er som et maleri. Her bor jeg, i Aursfjordbotn, Troms, har bodd her fast siden 1. desember, etter 25 år i Sør. Forresten så har jeg bodd på Østlandet i to perioder sånn halvparten av livet mitt. Jeg er 68. Litt fremmed å se det skriftlig.

Vi sitter lenge ved frokostbordet, mannen min Jan Terje og jeg. Vi nyter måltidet, ser ut av vinduet mot matplassen for fuglene, er det noen nye i dag, er det mange der, er det noen fuglekasser som er tatt i bruk. Vi har 20 fuglekasser på eiendommen vår. Det startet med at vi fikk en kasse av barnebarnet mitt Kristina. Ho laget den selv da ho gikk på videregående, Natur. Den ble satt opp, og neste dag var det en fluesnapper som drev med klargjøring av kassen. Den neste fikk jeg i bursdagspresang av Ingrid, min hjertevenninne, og så var det i gang. Vi fikk også vite at det er lurt med fuglekasser fordi fuglene, særlig fluesnapperen tar mellom 3000 – 7000 insekter i døgnet. Og her er det insekter. Flere kasser er blitt kjøpt, lurer på hvor de skal settes opp. Vi ser mot Mårfjellet som er 1326 m høyt, på den ene siden av huset og Høgpynten på den andre siden. Høgpynten ligger 492 meter over havet. Dit går jeg ofte. Elsker utsikten og følelsen av det kjente.

Vi er nær elementene. Jeg spenner på meg skiene rett utafor døra, robåten er måkt fram og tatt i bruk. Kajakken må vente litt. Syklene er vasket. Klar til bruk. Nå kan snøen smelte og hestehoven titte fram.