Den 29. mai 1962 midt på natten fikk mamma besøk av presten i Malangen.
Selv våknet jeg morgenen etter, mamma satt i loftstrappa med Inger, minstebanet på armen, ho gråt. Det var gråt og prat nede i stua, litt for mye for en elleveåring å forstå. Hva skjedde eller hva hadde skjedd! Det neste jeg husker, er at jeg sto på gulvet i stua omringet av bygdefolket. Hvorfor gråt alle, voksne menn og kvinner. Onkel Kristoffer – hans såre gråt husker jeg enda, likeså Helga, ei venninne av mamma. Dette var i 1962, ingen visste hva krisepsykiatri var. Jeg gikk bort til Inga, en kjær og god nabo og spurte hva det var. Pappan din har fått en stor stein på seg. Jeg gikk videre til Vigdis, storesøsteren min og spurte: Er han død? Vigdis nikket og gråt. Det ble svart og jeg husker ikke mer fra den dagen. Marit søster minnes at jeg tok meg av henne og fortalte om pappa. Det er blitt meg fortalt at Benthe søster vandret opp i skogen og måtte letes etter. Per bror var til sjøs, tenkt etterpå hvor fælt han måtte ha det, alene. Det var ikke «bare» å reise hjem for 60 år siden.
Jeg ser enda for meg en høy, rakrygget og kjekk mann – du lever i våre hjerter.
