Hjem er Malangen, Målselv, Keianes, Mårfjellet, Høgpynten, Reinhaugen, fjorden, bygdefolket, tidligere kollegaer. Da jeg flyttet hjem som pensjonist, ble jeg spurt:
– Skal du flytte Nord?
– Nei, jeg skal flytte hjem.
I dag er det morsdag og jeg tenker på mammaen min med varme og gode tanker. Ho fødte 8 barn, en gutt kom ikke hjem fra fødehjemmet. Han sørget mamma over hele livet. Mamma ble alene med 5 mindreårige jenter i 1962. Den yngste var ikke fylt 3 år. Ho fortalte senere om den fatale natten da presten kom. Dette må jeg klare, 5 små jenter, to noe eldre gutter – og det klarte ho til gull. I dag reiser folk til utlandet på dannelsesreise, vi fikk den dannelsen av mamma vår. Ho tok sertifikat, tok oss på ferie, skirenn, musikk (ikke meg for de som lurte) og andre aktiviteter. Ho laget aktivitetsløyper rundt eiendommen, tok tida på 60 – meteren, telte antall armhevinger – alt. Ho presset oss til skolegang og studier, det skulle bli noe av de “arme” ungene hennes. Mamma var omsorgsfull og litt annerledes. Husker en morsdag, jeg var vel under skolealder. Det bodde et barnløst ektepar i skogkanten ovafor oss. Jeg synes vel synd på den barnløse på morsdagen, så jeg laget morsdagskort med litt hjelp fra mamma. Trasket så glad og fornøyd oppover bakken med kortet godt gjemt under jakken. Vel framme banket jeg bestemt på døra. La fram mitt ærend, og minnes ennå den gleden ho viste meg. Mulig det var en tåre også, av andre grunner. Slikt turte mamma. Husker mamma smilte til den lykkelige ungen.
Pappa var skipper og det var stas å få være med han på turer når det var mulig. Han elsket ungene sine og hadde alltid et barn på fanget når han spiste. Når han var hjemme, var skolematen ekstra spennende. Det var sjokoladekjeks på toppen. Han reiste til Svalbard for å tjene ekstra penger til husbygging. Det var lukrativt å være på Svalbard på den tiden. Han kom ikke hjem. For et par måneder siden gikk søstrene mine, Marit og Benthe gjennom brev som mamma hadde samlet. Der var det brev vi unger hadde skrevet til pappa. Brevene handlet om savn og lengsel og at pappaen vår måtte komme hjem. På den tiden snakket man ikke om sorg, men bar det inne i seg. Broren min var til sjøs da dette hendte – man reiste ikke hjem.
Jeg hører på klassisk musikk og tenker på at hverdagen er god. JT og jeg er hjemme igjen etter noen uker på laup. Nyttårsaften ble feiret på Jessheim hos barnebarn Kristina. Kjærest Robin og ho serverte den deiligste middag og dessert. De er gode kokker begge to. Sprudlevannet sa jeg også ja takk til. Hele familien er imot fyrverkeri, så Marit, Kristina og jeg laget en privat demonstrasjon.
Vi feiret Ellen og Christian 4. januar med en vakker vielse i Tune kirke. Det var en herlig fest som startet klokka 11 på formiddagen på hotellrommet til Ellen(oppdaget at ho hadde rom next door). Vi skravla, fniste og tok litt sprudlende mens Ellen ble sminket og frisert. Kari hadde visst også bestilt sminking, men plutselig satt også jeg i sminkestolen. Deilig! Festen fortsatte på Frimurerlosjen med mange gjester. Dæsken kor artig vi hadde det.
Søster Vigdis ble feiret 15. januar av familie, søstre og svogere på Grand Kanari. Takk Vigdis for at du samlet oss til en knall feiring. Fjellturer rakk vi også.
På vei hjem møtte vi denne kjekke herremannen, barnebarnet mitt, sammen med Kristina på Gardermoen. Han skulle møte kompiser fra Harstad og høre på “Five Finger Death Punch” på Spektrum. Han gjorde byen den helga, kult Mariusen.
